Tas ansvaret for sammenblanding av roller og interessekonflikter i helseforetakssystemet?

Sammenblanding av roller i helseforetakssystemet fører til mangel på transparens, risiko for korrupsjon og nedbygging av pasienttilbudet. Til en høy kostnad for befolkningen.

Over mange år har det blitt dokumentert mangel på åpenhet i styringssystemet for sykehusene. Antakelig er den modellen Norge nå er alene om å ha, den mest kostbare og udemokratiske, da viktig informasjon ikke når Stortinget i tide. Dette er dokumentert gang på gang.

Da Stortingets kontroll og konstitusjonskomite i 2011-2012 (Innst. 316 S (2011–2012)) vurderte uregelmessighetene i forbindelse med sammenslåingen av sykehusene i Oslo, investeringer i IKT systemet og skandalene med at behandlingsfrister systematisk ble strøket, ble det klart for alle at ansvaret ikke kunne plasseres og at noen snakket usant (Martin Kolbergs kommentar). Bjørn Erikstein som var direktør for OUS var blant aktørene i denne sammenhengen. I dag er han styreleder for sykehuset i Stavanger.

Det var overraskende for mange at offentlig ansatte ikke la kortene på bordet overfor Stortinget, slik at flere enn Kolberg reagerte. Under åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen i mars 2012 (som del av behandlingen av saken), kom det sterke reaksjoner fra enkelte representanter i komiteen.

Kolberg kommenterte situasjonen der ulike parter svarte forskjellig på spørsmål om bl.a. IKT-systemet “klinisk arbeidsflate” og ventelistesaker og sa: «En av dere kan umulig snakke sant.»

Per-Kristian Foss (H) støttet dette og kommentarte at det kan skyldes forsøk på å minimalisere problemer heller enn å få klar og korrekt informasjon til Stortinget.

Etter dette har flere statsråder gitt ufullstendig og uriktig informasjon til Stortinget, antakelig fordi de er uopplyst. En slik oversikt kan oppnås ved å sammneholde de svarene Stortinget får fra statsråden med de funnene Riksrevisjonen og andre gjør i ettertid. Det viser seg at korrekt informasjon om utfordringer lå i systemet, men ikke nådde opp. Dette er et alvorlig konstitusjonelt problem. Det siste eksempelet gjelder informasjon om Helseplattformen i Helse Midt RHF, men dette er langt fra det eneste. Det skjer i forbindelse med sykehussammenslåinger, sykehusbygg, outsourching av pasientjournalsystemene i Helse Sør Øst RHF (som NRK avdekket i 2017).

Sammenblanding av roller har vært et gjentakende problem i helseforetaksmodellen. Fra starten skulle de regionale og lokale helseforetakene være separate og selvstendige rettssubjekter slik at det var tydelig hvor beslutning og ansvar ligger. Slik ble det ikke. Lederskiktet i de regionale helseforetakene gikk inn og var styreledere i de lokale sykehusene.

Dette handler ikke bare om en styringskultur. Det handler om et hybrid system som nyter fordelene med å være offentlig finansiert, uten tilstrekkelige korrekter politisk, verken fra regjering eller Stortinget. Stortinget bevilger ressurser og vedtar lover uten å ha reell politisk kontroll med systemet. Lovbrudd følges ikke opp på tilstrekkelig måte. Helt siden 2004 har systemet vist åpenbare mangler, og der flere av disse er uforenlige med vår konstitusjon.

Systemet gjør det mulig å bygge ned helseberedskapen og kapasiteten i sykehus uten lovpålagte riskovurderinger (Riksrevisjonen) og uten «innblanding» fra Storting og regjering som har bedt om at helseberedskapen styrkes.

Det et etablert et styringsnettverk som roterer rundt i systemet, og i offentlige utvalg. Ingvild Kvernmo fikk direktørstillingen i Helse Midt RHF etter sin far, og overtok også styreledervervet for Helseplattformen som Nils Kverno hadde hatt. Da Legeforeningen tok opp spørsmål om inhabilitet, skiftet hun raskt beite og ble leder for Arbeidstilsynet.

I høst ble det avslørt at Polaris Visjon som er det største mediahuset i midt Norge som eier av Adresseavisen, har blitt en aktør i helseforetaksmodellen. Adresseavisen avslørte uregelmessigheter i forbindelse med innkjøp av Helseplattformen, og har vært en viktig informasjonskilde. Valgkomiteen i Polaris Visjon ledes av Gunnar Bowim. Lederen for Polaris Visjon har i høst blitt styreleder for Helse Midt RHF. Gunnar Bowim leder Helsereformutvalget, er styreleder for Norges største sykehus (OUS) og Helseplattformen (underlagt Helse Midt RHF), og tidligere direktør for Helse Midt RHF, og før det for St. Olav. Dette kan forsterke de utfordringer med transparens som er dokumentert.

En tidligere styrerepresentant i helseforetakssystemet, Anne Breiby, har skrevet brev til Helse- og omsorgsdepartementet om sammenblanding av roller. I svaret står det at departementet er opptatt av tillit og at det er opp til de berørte personer og det enkelte organ, å vurdere sin habilitet, samt at risiko for rollesammenblanding ikke vurderes, kun kompetansen isolert sett.

Tilsynelatende ser ikke departementet betydningen av slik rollesammenblanding i et offentlig finansiert styringssystem for sykehusene, ikke bare når det gjelder tillit i helseforetakssystemet, se svarbrev nedenfor.

Det at Norge bruker mest på sykehusene, mer enn 230 milliarder kroner, og samtidig bygger ned kapasitet og helseberedskap, gir i seg selv grunnlag for å vurdere hvor mange som «lever av» sykehusressursene. Norge bruker i følge OECD (2024/2025) kr. 90.000 per innbygger på helse justert for kjøpekraft. Sverige brukte kr. 65.000, Danmark kr. 58.000 og Nederland kr. 67.000. Nederland har kortest ventetid med sine garantier om maks syv ukers ventid på behandling eller operasjon. I Norge er ventetiden i snitt ca 80 dager.

Flere store investeringsvedtak av de regionale helseforetakene (og anbudsrunder) viser store «lekkasjer» av de offentlige ressursene. Driften i sykehus preges av ovenfra og ned styring, uten nødvendige faglige premisser. Dette fører til at sløsing øker presset i klinikken og forårsaker lengre ventetid, flukt av helsepersonell mv.

Grunnlaget for å legge om styringssystemet til en modell der mer av de samlede ressursene kanaliseres til kjerneoppgavene, må være god forståelse av de problemene som skal løses.

Helsereformutvalget må bruke mye tid på å kartlegge dagens utfordringer for å kunne gi et forslag om veien videre. Det å konkludere allerede nå med at vi har verdens beste helsetjeneste og skal løse fremtidige utfordringer, viser mangelfull innsikt. I dag er det stadig flere som ikke får oppleve å få nødvendige tjenester eller den betalingsviljen det er snakk om. Rapporter fra NPE (Pasientskadeerstatningen) viser at mange ikke har kommet til med nødvendig behandling av depresjoner, hjertelidelser, slag mv. Det er en økning i utbetalinger av erstatning som følge av at personer ikke har fått nødvendig hjelp. NRK hadde en reportasjone i januar 2026 og unge med anoreksi som ikke får nødvendig hjelp. I min artikkel om Kvinners rett til helse i JURKs festskriv (Gyldendal) peker jeg både hva som kan forventes utfra statens forpliktelser, og dokumentert svikt.

Systemet tilrettelegger for ansvarsfraskrivelser, sammenblanding av roller og manglende transparens, uten innblanding. Ansvaret for rollesammenblanding tas ikke. Stortinget får ikke nødvendig informasjon eller er ikke i stand til å reagere da styringspartiene Ap og H primært har tillit til modellen og historikken med egne statsråder i helseministerposisjonen.

Når systemet har blitt «vurdert» har det vært av personer med sterke interesser i utfallet. Dette gir høy risiko for at investeringsvedtak ikke er tilstrekkelig opplyst, kryssende interesser og korrupsjon, samt påvirkningshandlinger som nå er straffbare.

Riksrevisjonens rapporter gir de siste femten årene gir et bilde av noen sentrale utfordringer. I tillegg foreligger det forskningsartikler, rapporter fra pasientskadeerstatningsordningen (NPE), tilsynsrapporter fra Datatilsynet og Helsetilsynet.

Et alternativ er å skille ut finansieringen av pasientjenester i en forsikringsmodell som i Nederland. Der regulerer staten hvilke tjenester som skal tilbys i en basispakke gjennom en helseforsikringslov. Det er stor tilfredshet med dette systemet som er langt billigere enn det norske. Det finske, danske, og svenske systemet kan også være modeller. Ingen har organisert sykehusene i en hybrid modell som helseforetak.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::: ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::: :::::::::::::::::::::::::::::::::::::: :::::::::::::::::::::

Svarbrevet datert 27. januar 2026, er gjenstand for offentlig innsyn:

Helse- og omsorgsdepartementet viser til din henvendelse vedrørende det du mener er samrøre i tilknytning til ulike roller Gunnar Bovim og Per Axel Koch har i helseforvaltningen. For departementet er det av avgjørende betydning a1t det er stor tillit til helseforvaltningen. Tilsvarende verdsetter departementet engasjement og involvering fra innbyggere når det gjelder helse- og omsorgssektoren. Departementet er opptatt av å lytte til dette engasjementet. I forbindelse med utnevning av nye styremedlemmer i Helse Midt-Norge RHF var hovedhensynet ved valg av styreleder i Helse Midt-Norge RHF kompetanse…. Når det gjelder de forhold som du tar opp i din henvendelse, vil departementet understreke at de ulike rollenes eventuelle betydning for Polaris Media, ikke ligger til Helse- og omsorgsdepartementet å vurdere.
Vurderingen av habilitet knyttet til de ulike rollene i helseforvaltningen, er i utgangspunktet den enkeltes egen vurdering som er avgjørende, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd. ..Departementet legger til grunn at
det utvises god rolleforståelse når noe innehar flere verv, og at den enkelte eller det
kollegiale organet vurderer habilitet for alle medlemmene fra sak til sak.
Som en overordnet vurdering vil departementet peke på at det at personer innehar ulike roller i ulike sammenhenger, i seg selv ikke innebærer inhabilitet.
Med hilsen Liv Dahlen Annexstad (e.f.), avdelingsdirektør, Øyvind Sollie,spesialrådgiver.

Beskyttelse av spedbarn mot RS-virus i Norge

I Norge har barn fra de er født sterke rettigheter til helsehjelp for å overleve, begrense belastning og ivareta gode oppvekstvilkår. Dette følger av Grunnloven § 104 og FNs Barnekonvensjon som er tatt inn i menneskerettsloven.

Norge skiller seg nok en gang ut i Norden, denne gangen ved at det ikke er innført generelle tiltak for å beskytte spedbarn mot RS-virus (respiratorisk syncytialvirus).

Hvert år legges mellom 1 000 og 2 000 norske spedbarn inn på sykehus med RS-virus. Det vil si at 1 til 2 % av norske spedbarn får RS viruset – og dette viruset kan den enkelte få flere ganger da en infeksjon med respiratorisk syncytialvirus (RSV), ikke gir en varig immunitet. Det betyr at immuniteten etter en infeksjon er kortvarig og svakere enn for mange andre virus.

Erfaringer fra våre naboland og resten av Europa (f.eks. Spania og Frankrike) viser at innføring av generelle tiltak kan redusere sykehusinnleggelser blant spedbarn med opptil 80–90 %.

Alle våre naboland har innført beskyttelsestiltak for spedbarn generelt, ikke bare for risikoutsatte spedbarn.

Det mest brukte tiltaket er å gi alle nyfødte et langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab). Denne metoden er ikke alminnelig tilgjengelig i Norge, men benyttes i våre naboland.  Norge er som ellers når det gjelder nye behandlingsmetoder, sist når det gjelder å iverksette effektiv beskyttelse.

I Norge er det bare risikoutsatte barn som får tilbud om en eldre metode enn den som benyttes i våre naboland, og som må gis flere ganger. Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaling fra november 2025 er at Norge innfører vaksine til gravide eller antistoffer til alle nyfødte.

Vaksinen til gravide (Abrysvo) er godkjent i Norge, på privat basis. Det vil si at mødre må betale prisen for vaksinen. Til sammenlikning tilbyr Danmark gravide gratis RSV-vaksine (Abrysvo) som en del av svangerskapsomsorgen. Vaksinen gis vanligvis rundt uke 32 i svangerskapet og skal beskytte barnet ved å overføre antistoffer gjennom morkaken før fødsel.

Ved å ta i bruk antistoffet (Nirsevimab/Beyfortus), og så kan alle spedbarn nås.

Her er en oversikt over situasjonen per januar 2026:

Sammenlikning av de nordiske landene

LandStrategi for spedbarn (2025/2026-sesongen)Type beskyttelse
NorgeKun barn i definerte høyrisikogrupper.Antistoff (Palivizumab) gitt månedlig.
SverigeTilbys alle nyfødte og spedbarn før deres første sesong.Langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab) – ett stikk.
DanmarkGratis vaksinetilbud til alle gravide.Vaksine (Abrysvo) gis til mot og  beskytter barnet etter fødsel.
FinlandTilbys alle nyfødte (innført med stor suksess i 2024/25).Langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab).

Sveriges innkjøp av HPV vaksinen uten anbudskonkurranse

Resultatet av den norske anbudskonkurransen var ikke særlig spennende, men gitt på forhånd. I anbudet ble det lagt vekt på innkjøpspris og ikke samfunnskostnader, og det ble ikke lagt opp til at den kvalitativt beste vaksinen med bredest dekning kunne vinne. Den billigste vaksinen vant frem og med det resultatet at trenden med at folk med penger kjøper privat den beste vaksinen, fortsetter. Altså tilrettelegging for økte ulikheter i helse.

Det er tankevekkende at vurderingene fra andre lands helsemyndigheter og ekspertutvalg avviker fra vurderingene i norske helsemyndigheter. I andre land slås det fast at Gardasil 9 er den klart beste vaksinen. Norske myndigheter påstår at den billigste er like god. Dette gir ikke tillit. Et minimumskrav for å oppnå tillit er åpenhet om begrunnelsen for valget som er pris, og at den som er valgt ikke har samme dekningsgrad.

Begrunnelsen for innkjøpet uten anbudskonkurranse

Svenske helsemyndigheter slo tidlig fast at Gardasil 9 var klart best og at det ikke fantes konkurranse mot denne vaksinen. Det var bare en leverandør som tilbød en vaksine med  beskyttelse mot ni virus – og som dermed dekket det behovet helsemynidghetene mente at den svenske befolkningen skulle ha.

I slike tilfeller kan offentlige innkjøpere benytte seg av «direkteanskaffelse». Forutsetningen er at det kun er én leverandør som kan levere produkter som møter de spesifikke kravene.

Sverige har et ambisiøst helsemål om å utrydde livmorhalskreft innen 2027. De vurderte situasjonen slik at dette målet ikke kunne nås uten å tilby den bredeste tilgjengelige vaksinen (Gardasil 9) som kunne sikre maksimal dekning i befolkningen, også i «catch-up»-programmer for eldre kvinner.

Sverige la dessuten stor vekt på at Gardasil 9 beskytter mot HPV 6 og 11, som forårsaker ca. 90 % av alle tilfeller av kjønnsvorter. Svenske myndigheter mente at det var en stor samfunnsøkonomisk og livskvalitetsmessig gevinst å utrydde kjønnsvorter.

Norske helsemyndigheter la ikke vekt på dette, men mente at det nasjonale programmet kun skal fokusere på kreftforebygging. Cervarix som tilbys i Norge beskytter ikke mot kjønnsvorter.

Rettslige vurderinger

Det å ikke gjennomføre anbudskonkurranse eller å ikke følge reglene for hvordan slike konkurranser skal gjennomføres, får ofte rettslige etterspill.

I Sverige klaget GSK: Produsenten av Cervarix (GlaxoSmithKline), vedtaket om manglende anbudskonkurranse inn for domstolene. Begrunnelsen GSK benyttet var at  Cervarix gir en likeverdig kreftbeskyttelse til en mye lavere pris, og at kjønnsvorter ikke burde være det avgjørende kriteriet i et program som primært skal forebygge kreft.

GSK vant ikke frem med denne argumentasjonen. Förvaltningsrätten i Stockholm i januar 2019, ga myndighetene medhold. Slik at det ble vurdert som lovlig med en direkte anskaffelse i denne situasjonen.

Hovedregelen i EU/EØS-retten og i de ulike lands reguleringer av offentlige innkjøpt, er at direkte innkjøp må baseres på et unntak i loven. Hovedregelen også i den svenske lov om offentlige anskaffelser (LOU) er at alle store innkjøp skal lyses ut slik at flere kan konkurrere.

Unntaket er:

  • Når det som skal kjøpes, er beskyttet av en enerett (patent).
  • Når det ikke finnes noen rimelige alternativer eller erstatninger.

Domstolen måtte ta stilling til om behov var «beskyttelse mot livmorhalskreft» (da hadde Cervarix vært et alternativ) eller om behovet var «beskyttelse mot 9 typer HPV, inkludert kjønnsvorter». Produsenten av Cervarix (GSK) argumenterte for at deres vaksine var et «rimelig alternativ» fordi den gir like god beskyttelse mot den farligste kreften til en lavere pris.

Domstolen la til grunn at det var en vesentlig kvalitetsforskjell mellom vaksinene og at  myndighetene dermed hadde et vidt handlingsrom til å bestemme hvilken medisinsk kvalitet de ønsker. Den vesentlige kvalitetsforskjellen som ble begrunnet med ekspertuttalelser og vurderinger fra myndighetene lå i at Gardasil 9 også beskyttet mot kjønnsvorter (type 6 og 11) og fem ekstra kreftfremkallende HPV-typer, noe den andre vaksinen ikke dekket.

Domstolen konkluderte med at innkjøperen (SKL Kommentus) kunne definere sitt behov for å være en ni-valent vaksine, altså den bredere vaksinedekningen som bare Gardasil 9 kunne oppfylle. Retten mente dessuten at det var rimelig å betale mer for å få den bredere beskyttelsen Gardasil 9 gir.

Det fantes dermed ingen andre leverandører som kunne oppfylle dette behovet, og myndigheten kunne bruke ordningen med direkte innkjøp.

Norske helsemyndigheter har ikke vurdert dette alternativet og har i tillegg utformet et anbudsgrunnlag som fører til at befolkningens behov ikke vurderes på samme måte som i Sverige og andre land. Selv om Norge er et rikt land som bruker mest penger på helse- og omsorgstjenesten – og dermed forventes å tilby det beste tilbudet til befolkningen, samt å betale for innovasjon, innretter myndighetene seg slik at det blir økte ulikheter og privatisering. Stortinget har lite kontroll med hvordan pengene benyttes utover at det gis store bevilgninger over statsbudsjettet.  Dette gjelder både nye vaksiner og nye behandlingsmetoder.

HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet

I Norge skal barn og unge kunne forvente høy standard på helsehjelpen med utgangspunkt i forpliktelser staten har påtatt seg og reguleringer av barn og unges helserettigheter. Smittevernloven gir hjemmel for barnevaksinasjonsprogrammet. Alle barn og unge tilbys vaksinene som omfattes av programmet gratis for å beskytte folkehelse. For disse vaksinene er det nok at en forelder samtykker når barn er under 16 år (pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4). Et slikt system finnes i de fleste vestlige land.

Unge av begge kjønn får i dag tilbud om HPV-vaksiner for å forebygge alvorlig sykdom som ledd i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinene beskytter mot to til ni virus, og særlig livmorhalskreft etter infeksjon med humant papillomavirus. Les mer om dette her.

Det har de siste årene – og i tilknytning til at Norge inngikk en avtale i 2025 med en leverandør som tlibyr Cervarix, og ikke som andre vestlige land, enn bredere vaksine, blitt diskutert hvilken vaksine som bør tilbys. Cervarix (2-valent): beskytter mot HPV-typene 16 & 18, og som forårsaker de fleste tilfellene størstedelen av livmorhalskreft

I Norge har Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) og FHI definert behovet (innkjøpet) som forebygging av alvorlig kreft, og lagt ut på anbud at det er kostnadene ved innkjøp som er det avgjørende og ikke samfunnsøkonomiske kostnader, noe som forklarer at Norge som en av få land har kjøpt den billigste vaksinen. Andre land tilbyr en vaksine med bredere dekning:

Gardasil 9 (9-valent): beskytter mot 9 HPV-typer (inkl. 6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52, 58): bredest dekning, beskytter også mot kjønnsvorter.

De fleste land har gått over til å tilby Gardasil 9

Gardasil 9 inngår i de fleste lands vaksinasjonsprogrammer fordi den gir bredere beskyttelse, inkludert mot typer som kan føre til kjønnsvorter, i tillegg til de fleste kreftfremkallende HPV-typer.

I Sverige og Danmark tilbys den bredeste vaksinen: Gardasil 9. I Danmark tilbys den gratis for flere aldergrupper for å dekke de som ikke fikk den i ung alder. Norske foreldre har i økende grad kjøpt denne vaksinen privat for å gi barna samme dekning. De fleste europeiske land har gått over til Gardasil 9 i sine programmer fordi den gir bredere beskyttelse, inkludert mot flere krefttyper og kjønnsvorter. Dette gjelder også Canada og Australia. I Canada tlibys Gardasil 9 helt opp til 26 år. En Canadisk ekspertkomité (NACI) har lagt vekt på at denne vaksinen er den eneste som beskytter mot flere HPV-typer.

Australias HPV vaksineprogram basert på Gardasil 9, betegnes som svært vellykket. Gardasil 9 tilbys gratis til både gutter og jenter opp til 26 år, gjennom det nasjonale programmet (NIP). Australia mener å ha blant de høyeste HPV-vaksinasjonsratene i verden og er i ferd med å eliminere livmorhalskreft hos unge gjennom dette brede programmet.

Dette betyr at Norske myndigheter ser annerledes på behovet for beskyttelse mot andre virus enn helsemyndighetene i de fleste andre vestlige land. Fra det norske fagmiljøet er rådet at den vaksinen som beskytter mot flest sykdommer (totat ni) bør tilbys. Helsemyndighetene mener at den som beskytter mot to sykdommer skal tilbys, da den er billigere i innkjøp og tilstrekkelig. Innkjøp bør ikke være den eneste målestokken. I Norge ble mulighetene for innkjøp uten anbudskonkurranse vurdert slik som Sverige (behandles i et annet innlegg på bloggen).

28 avvik på fødeavdelingen i Finnmarksykehuset

En rekke saker viser at dette sykehuset ledes på en måte som skaper høy risiko for pasienter og arbeidsmiljøet. Når det nå er registrert 28 alvorlige avvik i løpet av to måneder på fødeavdelingen må Helse Nord RHF gripe inn hvis styret fortsatt forholder seg passivt til svikt i pasientsikkerheten.

Det regionale helseforetaket – Helse Nord RHF – skal sørge for at befolkningens behov dekkes og skal ha oversikt over situasjonen for å kunne kommunisere nedover til sykehuset, ev kaste styreleder (som var med å ga lederprisen til RHF lederen). Det skal også kommuniseres oppover til HOD om utfordringer.

Staten kan heller ikke frasi seg ansvaret, noe som fremgår av spesialisthelsetjenesteloven paragraf 2-1, og at staten har ansvar for at menneskerettigheter overholdes.

Når det går utover fødende og nyfødte kan både FN konvensjonen om kvinners rettigheter (KDK) og om barns rettigheter bli krenket. Staten Norge skal i følge FN som et rikt land ha et høyt kvalitativt nivå på disse tjenestene.

Styret har i følge styrereferater ikke blitt presentert for de risiki som ligger i varslene til helsetilsynet. Det regionale helseforetaket har heller ikke fått denne informasjonen til styrebehandling. Situasjonen viser svakheter med foretaksmodellen som har vært kjent en stund da det er påpekt av Riksrevisjonen.

Ny bok: Helse – og omsorgsrett

Helselovene endres ofte. Det kan være vanskelig å ha oversikt. Det forventes at ledere og ansatte i helsetjenesten kjenner til helselovene og innretter seg etter disse.

Nå er 2. utg av boken Helse – og omsorgsrett omsider kommet. Den er skrevet slik at andre enn jurister skal kunne ha nytte av den. I boken belyses de sentrale rettighetene og pliktene. Den behandler nye lover som abortloven og flere temaer, f.eks. dødshjelp.

Ny dom fra Høyesterett om offentlige innkjøp fra ideelle organisasjoner.

Stortinget har bedt om at ideelle organisasjoner prioriteres ved offentlige innkjøp. Regjeringen har sagt det samme.

Hva skjer?

De regionale helseforetakene prioriterer kommersielle organisasjoner ofte med utenlandske eiere. De føringer som blir gitt får ingen betydning for dette «selvstyrende systemet.»
Ideelle organisasjoner legges derfor ned i høyt tempo selv om befolkningen ønsker å hegne om disse tilbudene.

Det var en omfattende rettsprosess for et par år siden mot Helse Sør Øst RHF som førte til at hele anbudet som gjaldt rus måtte avlyses. Det ser ute som at det nå blir en ny rettsprosess i Helse Sør Øst RHF og Helse Midt RHF når det gjelder rehabilitering.

Oslo kommune har fulgt opp de politiske signalene og forbeholdt det offentlige innkjøpet for ideelle. Kommunen ble stevnet av to kommersielle virksomheter.

I starten av desember avsa Høyesterett en prinsipielt viktig dom som gjaldt denne anbudskonkurransen.

Oslo kommune vant frem i Høyesterett.

Saken gjaldt en anskaffelsesprosess for drift av inntil 800 sykehjemsplasser i 2020 som var reservert for «ideelle organisasjoner», det vil si virksomheter som arbeider for ett eller flere sosiale formål og ikke har til hensikt å tjene penger.

To kommersielle konserner gikk til søksmål mot Oslo kommune med påstand om at kommunen ikke kunne reservere konkurransen for ideelle organisasjoner, da alle kvalifiserte tilbydere kunne delta i konkurransen på like vilkår.

Høyesterett legger til grunn at reservasjon for visse tilbydere i utgangspunktet strider med likebehandlingsprinsippet, men at kommunen likevel kunne reservere konkurransen for ideelle aktører på grunnlag av et unntak utviklet av EU-domstolen for anskaffelser av helse- og sosialtjenester.

Dette betyr at de regionale helseforetakene kan gjøre det samme for å oppfylle de politiske føringene som er gitt og for å sørge for at ressursene beholdes i virksomhetene.

Når EØS-retten skal legges til grunn er det unntak for helsetjenester samtidig med at det stilles klare krav til åpenhet og offentlig innsyn slik at anbudet kan etterprøves. Disse kravene synes ikke å være oppfylt i anbudet som gjelder rehabiliteringstjenester, noe domstolen skal ta stilling til i februar 2026.

Flere tar vedtak om tap av autorisasjon inn for domstolene

Domstolene skal være et korrektiv til forvaltningen. Innenfor helseretten bringes få saker inn for domstolene. Den viktigste rettigheten: retten til nødvendig og forsvarlig helsehjelp bringes svært sjelden inn for rettsapparatet i Norge. Det betyr at forvaltningen får stor makt når der gjelder å tolke rettigheten. Dessuten er det vanskelig å få oversikt over forvaltningspraksis da den ikke ligger offentlig tilgjengelig.

Fagbladet har kartlagt domstolenes rolle når det gjelder tap av autorisasjon som helsepersonell. I disse sakene er det en markant økning av saker som bringes inn for domstolene.

Retten til nødvendig og forsvarlig medisinsk hjelp i sykehus

Retten til nødvendig og forsvarlig hjelp i sykehus er et rettskrav som kan bringes inn for domstolene. Retten til sykehushjelp er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven 2-2, og 2-4, og følger av den offentlige finansieringsordningen, menneskerettigheter og EØS-retten.

Nødvendighetsvilkåret innebærer at innholdet må fastlegges nærmere. Det fremgår av forarbeidene at forsvarlighetskravet har betydning for hva som er nødvendig og sammen med personens behov. Forsvarlighetskravet kan innebære at personen må tilbys bestemte tjenester og behandlingsmetoder. Dette ligger implisitt i begrensninger i tredje ledd i 2-2 og 2-4a, der det vises til at retten ikke gjelder metoder de regionale helseforetakene ikke har vedtatt skal tilbys. Om en pasient har rett på en nærmere angitt metode er avhengig av hvilke metoder som finnes for den aktuelle sykdommen og om de er forsvarlig. Med den medisinsk teknologiske utviklingen vil diagnosene bli mer presise og behandlingsmetoder færre. Effektiv behandling av et barn med en alvorlig kreftsykdom kan være begrenset til en metode. Flere dommer fra EU domstolen og EMD dreier seg nettopp om tilgang til nærmere angitte behandlingsmetoder.

Begrensningene må vurderes på bakgrunn av en rekke andre rettskilder, også rettskilder av høyere rang. Prioriteringskriterier som alvorlighet, nytte og ressursbruk utgjør ikke innholdet i retten da det er langt mer omfattende. Disse kriteriene har først og fremst betydning som en køordning. Ordningen med at det skal settes en behandlingsfrist er heller ikke dekkende for innholdet i retten. Dersom sykehuset ikke kan tilby hjelp i tide kan retten til fritt sykehusutvalg benyttes. Desto vanskeligere det blir å få sykehusbehandling i Norge vil mobiliteten av personer til andre EØS/EU-land på statens regning, øke.

Personer som ikke får oppfylt retten kan klage til Statsforvalteren eller utvalget for utlandsbehandling (og Helseklage). Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta stilling til realitetene for å hindre forsinkelser når syke trenger helsehjelp. Deretter kan pasienten bringe saken inn for domstolene, ev. EFTA-domstolen eller EMD – Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, dersom det er brudd på menneskerettigheter.

Den 15. oktober 2024 ble Norge dømt for å bryte retten til liv da en alvorlig psykisk syk ikke fikk hjelp i tide og tok sitt liv. Det ble også pekt på at klageretten er for svak. Norge ble dømt til å betale de etterlatte en erstatning. Denne saken gikk rett fra Statsforvalteren til EMD.

Denne retten må implanteres i styringen av sykehus. Den er individuell og kan ikke erstattes av gruppevedtak.

Mangelen på åpenhet og korrektiver i styringen av sykehus

Det er positivt at ledere i foretaksmodellen er ærlige om de reelle utfordringene (Dagens medisin).

Når styrelederen i Helse Midt RHF omtaler helseforetakene som «synkende skip» kan dette være dekkende.

Vi har ikke råd og tid til å fortsette med denne modellen som gradvis svekker bemanningen og pasienttilbudet i sykehus med omfattende negative virkninger for kommunene, pasienter og pårørende. Kommunene må ta i mot pasienter som trenger spesialisttjenester viser en rapport fra Helsetilsynet. Hver gang det er spørsmål om endring bagatelliseres det eller imøtegås med at ingen ordning er perfekt eller at det ikke finnes gode alternativer.

Jeg kan komme med noen grunner til at systemet må endres.

1. Mangelen på åpenhet. De mange eksemplene på at kommunikasjonstjenester benyttes for å skjule utfordringer ved fokus på suksess, innebærer brudd med grunnleggende krav til åpenhet i offentlig finansierte virksomheter. Ledelsen av Finnmarksykehuset er blant flere som har bidratt med eksempler på dette. Dette argumentet imøtegås ofte med å vise til åpne styredokumenter. Styredokumenter som er svært kortfattede og som viser at diskusjonene om viktige omstillinger må tas andre steder.

2. Mangelen på ansvar og rettsvirkninger når det gjøres grove systemfeil. I innlegget jeg viser til over er det et eksempel på at styrelederen fraskriver seg ansvaret for situasjonen i Helse Midt. Svikt i styre og ledelse har bidratt til at skipet er synkende.Adresseavisen avdekket store overføringer til EY og dobbeltroller.

Riksrevisjonen sa i rapporten fra 2024 at styret ikke fungerte i prosessen med Helseplattformen da det var passivt selv om det var en milliardavtale på vegne av felleskapet. Styret hadde verken etterspurt dokumentasjon eller fulgt opp ledelsen. Styrelederen ble sittende til tross for slakten fra Riksrevisjonen, og ber nå om mer penger. Dette ville vært umulig i andre virksomheter.

Styret og ledelsen har lenge bidratt til å skjule manglene ved sin kommunikasjon.

3. Fraværet av risikovurderinger og et tydelig ansvar hos sykehusdirektørene og styrene lokalt. Fra RHFet ble det utøvd press overfor sykehuset i Møre og Romsdal og overfor St. Olav. Direktøren og styret ved St Olav ble lovet pilotering, noe som ikke ble gjennomført.

Da sykehuset i Møre og Romsdal ba om utsettelse av implenteringen av Helseplattformen gikk styreleder ut og la press på sykehusets ledelse og det ble gjennomført utskiftninger av styrerepresentanter for å få ut kritiske stemmer. Pasientsikkerheten var i fare, blant annet fordi svar på kreftprøver forsvant. Pasienter fikk ikke beskjed om alvorlig sykdom. Ledelsen av sykehuset kunne da ikke ta det ansvaret det er pålagt. Nå må det nedbemanne helsepersonell for å klare ekstrakostnadene dette har ført til.Helseplattformen skulle koste 1,5 milliard. Kostnadene nå er over 7 milliarder. Vi har til gode å få et regnestykke over hva det vil koste fremover og der tidsbruk og heftelser er en del av tallgrunnlaget.

Når sykehusdirektører bryter loven får det ingen konsekvenser og ved pågående og alvorlige lovbrudd får det fortsette.

4. Utvelgelsen av direktører og styrerepresentanter er mangelfull

Det må være klare kriterier til hvem som skal kunne være styrerepresentanter og utgjøre et styre. Loven legger vekt på bredde i kompetansen for å makte å oppfylle samfunnskontrakten. Begrunnelsen for oppnevningen bør ligge tilgjengelig for alle.

Styrerepresentanter som er kritiske må etterspørres. De blir ofte skiftet ut i strid med loven. Det er stor grad av gjenbruk av såkalte lojale direktører og styrerepresentanter, selv om det i ettertid vises at det er gjort alvorlige feil. De samme personene benyttes som rådgivere overfor statsråden og i offentlige utvalg. I de store skandalesakene er det påfallende at brukerrepresentanter havner på feil side. Altså at ikke makter å ivareta pasientene i saken og legger seg på direktørens linje selv om den viser seg å være feil. Brukerordningen bør undersøkes nærmere.

5. Rettigheter og pengebruk må henge sammen

Det er bekymringsfullt å høre sentrale helseledere omtale pasientrettigheter som veiledende og ikke bindende, og at det er fint om Stortinget vil finansiere disse. De er finansiert allerede. Utfordringene oppstår i helseforetaksordningen når det ikke avsettes tilstrekkelige ressurser til å oppfylle rettigheter. Dette begrunner at finansieringssystemet må endres.

I likhet med NAV ytelser må retten til nødvendig og forsvarlig hjelp finansieres tydeligere enn i dag. Denne retten overholdes ikke når pasienter skrives ut for tidlig eller ikke får hjelp i tide. Vi ser konsekvensene av nedbyggingen ved økte erstatningsutbetalinger, økt antall fristbrudd og ved økningen av antallet som tegner helseforsikring. Dette fører til økt privatisering og ulikheter i helse. Det må investeres i bemanningen for å kunne motvirke fristbrudd og nedbygging av kapasiteten i helse.

6. For stor del av sykehuspengene sløses

Antallet direktører og lønnsnivået og kostnadene til konsulenter innebærer at en for stor del av sykehusressursene brukes feil.

Mange store investeringer de siste 20 årene er bestemt på et for svakt kunnskapsgrunnlag. Mange har blitt avsluttet med høy kostnad.Outsourcing av pasientjournaler i Helse Sør Øst (og som ble avslørt av NRK i 2017) førte til terminering av avtalen, gebyrer fra Datatilsynet da det var ulovlig, og tap i milliardklassen. Helseplattformen innebærer også flere milliarder utover det tiltenkte. Uopplyste vedtak og innføring av systemer uten tilstrekkelig kostnadsdekning belastes felleskapet.

Dette fører til økt risiko for lovbrudd og krav om tilleggsbevilgninger fra Stortinget og som i utgangspunktet ble villedet. Stortingets rolle undergraves. Dette var aldri intensjonen da ordningen ble vedtatt og begrunner at den må legges om.

https://lnkd.in/dsHAUqvz
Er dette ditt nye nettsted? Logg inn for å aktivere admin funksjoner og avfei denne meldingen
Logg inn